Andakt ved domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Lørdag 21. mars 2020 kl. 18.00
Tekst: Evangeliet etter Lukas 1,26–38
—
Kjære alle sammen!
Vi har rundet en uke med musikkandakter her fra Oslo domkirke. Til sammen er de sett mer enn 150 000 ganger. Jeg føler at vi er blitt et fellesskap. Eller: Jeg føler at disse direkte sendingene bekrefter at fellesskap finnes. Og at vi kan melde oss inn i det. Bli del av det. Og invitere den som vil, inn. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Og jeg tenker, at kirken i koronaens tid, må være et raust fellesskap. Rausere enn ellers. Åpnere. For vi trenger det mer. Så takk for at dere er her, ser og deler!
Noe av det fineste med kirken er at den fyller dagene våre med bilder og temaer som hjelper oss å være i livet sånn som livet er.
Kanskje sier du nei, når du hører meg si akkurat dette. Kanskje vil du si det er motsatt. Og det kan du også ha rett i. For det finnes måter å bruke kristendom på som ikke hjelper oss å være i livet. Som ikke taler sant om det å være menneske, men det er ikke den måten som skal samle oss her.
Lysene i globen er tent for livsmot, for kjærlighet, for tro og for håp.
De er tent for alle mennesker. De er tent i alle himmelretninger.
I midten står Kristus-lyset og er tegn på at vi tror på en Gud som ikke er fremmed for noe menneskelig. Vi tror på en Gud som ikke vil kalle noe menneske for fremmed eller uvedkommende.
Det er denne troen som samler oss. Og som vi deler.
For å fylle hver dag med lys og håp, har kirken laget sin egen kalender. Kalenderen er blitt til gjennom to tusen år. Helgen vi er inne i nå, er viet Maria. Eller rettere, den er viet budskapet til Maria. Dere vet, fortellingen om den unge jenta som ble gravid og skulle forholde seg til dette utrolige at barnet hun bar var hellig, og at dette var Guds valgte måte å komme til verden på. Komme i kjøtt og blod. Komme gjennom kjøtt og blod. Til menneskene gjennom henne. Bli menneske gjennom henne.
Når vi våkner i morgen, våkner vi til Maria budskapsdag. Da vet vi det er ni måneder til jul. Og vi kan tenke oss Gud som et frø dypt i Marias indre. Gjemt i hennes kjøtt. Beveget av hennes bevegelser. Overgitt til hennes liv og livsbetingelser. Og gjennom svangerskapets måneder og ulike faser, kan vi la våre bilder av Gud vokse og utvikle seg slik et svangerskap vokser og utvikler seg. I takt med livet og alt omkring.
Hos evangelisten Lukas står det at Maria dro til sin slektning Elisabeth etter at hun hadde fått engelens budskap. Elisabeth bodde oppe i fjellene. Her fikk Maria beskyttelse og ro. Og rom.
Situasjonen vi er i i verden i dag, har fått meg til å tenke på Marias tilflukt hos sin slektning, som karantene. Som avsondrethet for at livet skal få den beskyttelsen livet trenger.
Så sårbart kan livet nemlig være, at det trenger isolasjon for ikke å gå under. Så paradoksalt kan alt være, at Universets skaper ikke bare søker bolig i en menneskekropp, men at denne menneskekroppen også må søke beskyttelse i et hus i en landsby på avstand fra dagligliv og fellesskap. Avsondret. I karantene.
Vi skapes som mennesker i vekslingen mellom avstand og nærhet. «Det er en tid for alt», sier Bibelens visdom. Vi velger ikke alltid selv hvor vi skal være. Noen ganger velger omstendighetene for oss. Noen ganger, som nå, i Koronaens tid, skjer valgene ut fra en kompleksitet av omstendigheter. Og vi opplever å befinne oss i en situasjon med få andre valg enn å være stille, være isolert, være alene. Ikke alle har noen å være alene sammen med. Ikke alle har noen å være sammen med som er gode for dem. Er det sånn, kan denne tiden kjennes uutholdelig.
Derfor er akkurat denne stunden så viktig. Dette samværet. Denne annerledesgudstjenesten hvor vi deler et stort, åpent rom. Sammen med mange. Sammen i raushet. Sammen foran alteret hvor fortellingen om Maria ligger oppslått i domkirkens vakre, gamle bibel og hvor Marias liljer står og minner om vår alles sårbarhet. Vår alles skjønnhet.
Et rom, er mer enn et fysisk rom, mer enn arkitektur. Rom er også det vi gir hverandre når vi deler forståelse, glede og sorg. Rom er også mentale rom, psykiske rom, tros-rom, håps-rom, kjærlighets-rom. Små og store beskyttelsessteder, vekststeder som vi kan gå inn og ut av. I våre prosesser. Med våre liv. I tillit til at skapelsen fortsetter: Vi vokser som mennesker, og livsmotet ,tilliten og troen vokser i oss.
—
La oss be, i Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn:
Takk, Gud, for rommene av frihet som finnes i oss og mellom oss.
Takk for at du er nær i våre rom.
Vi ber: Vær til for alle som lengter:
Møt hvert håp!
Styrk hver trette sjel!
Vi ber for vårt folk og land,
vårt kongehus, vår regjering og vårt storting.
Vi ber for alle dem som holder landet vårt i gang: helsearbeidere, bymiljøetaten, renholdsarbeidere, butikkansatte, lærere. Oss alle.
Vi ber for alle verdens folk og steder.
Vi ber om visdom. Om solidaritet. Om livsmot, kraft og håp.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik vi også tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
La oss dele Guds velsignelse:
Velsignelsen fra Saras og Abrahams Gud,
velsignelsen fra Sønnen, født av Maria,
velsignelsen fra Den hellige ånd,
som våker over oss lik en mor over sine barn
være med oss alle.
Amen.